Erlend Raa: – Når jeg hopper bra skjer det av seg selv. Jeg er så tilstede i nuet at det ikke føles som jeg er der

Foto: Einar Gjerde

Erlend Raa er høydehopper og skredder fra byen mellom de syv fjell. Han er toppidrettsutøveren som går egne veier – med faste, intuisjon og en dose bohemsk atferd. Sist helg vant han NM, i fastende tilstand.

PORTRETTET

4. august 2025

Tekst: House of Health

Høydehoppere er kjent for å være mer bohemaktige enn andre friidrettsutøvere. Hvor er du på bohemskalaen, Erlend? 

- Haha, jeg ser ikke på meg selv som bohemsk, men ut ifra ordets definisjon bærer jeg nok de sentrale karakteristikkene av en bohem. Man kan nesten ikke unngå å bli bohem som høydehopper. Hvor høyt du flyr er selvsagt et resultat av repetisjon og fysisk kapasitet, men det utgjør kun fundamentet til prestasjonen din; det fysiske nivået er på en måte bare inngangsbilletten til når det virkelig kan begynne å bli gøy, sier Erlend - med en bergensers karakteriske tydelige vekt på det viktigste ordet i setningen og en tydelig g i det ordet - gøy. 

«Idet du starter tilløpet trykker du på en knapp. Du trykker play på den filmen du har sett for deg i forkant.»

Han fortsetter: Etter det kommer din mentale kapasitet; følelse og spirituell evne. For meg handler høydehopp om evnen til å omskape mentale bilder til levde bilder. Før jeg gjør et godt hopp må jeg allerede ha visualisert "filmen" av det hoppet i hodet. Skal jeg klare å omskape sinnets bilder til et handlingens bilde, må kroppen og nervesystemet være i en tilstand som muliggjør den dannelsen på best mulig måte.

Men prestasjonen skapes lenge før. Det er vel kanskje her det bohemske kommer inn, for høydehopp-prestasjoner er såpass forskjellig fra andre typer prestasjoner, både på idrettsbanen og ellers i livet: Du har ingen sjanse til å "gjøre ting bedre" underveis. Idet du starter tilløpet trykker du på en knapp. Du trykker "play" på den filmen du har sett for deg i forkant. Hva denne filmen er, og hvordan den bygges opp og blir seende ut, er en intrikat og finurlig prosess som jeg ikke skal gå inn på her. Men, for å svare konkret på spørsmålet krever den definitivt bohemsk atferd.

Du har et hemmelig våpen føler du. Hva er dette våpenet? 

- Mitt hemmelige våpen er å faste når jeg konkurrerer. Jeg startet med faste av ulike årsaker da jeg var yngre, og likte følelsen av "letthet" det virket å gi meg. Derfra har jeg gått empirisk til verks gjennom prøving og feiling for å kartlegge hva det er som faktisk virker prestasjonsfremmende og hvorfor.

«Bekymringer kommer ofte ikke fra et godt sted – de kommer fra et sted av kontroll.»

Underveis i den prosessen brukte jeg samtalepartnere, og da spesielt min far (red. anm.: han er også tidligere høydehopper), for å utvikle min forståelse for hva det egentlig var som "funket". Men selv om vi så verdien av det å faste, var det et syn som ikke ble delt av særlig mange. De turte rett og slett ikke å gå dit hen med tankene sine - for en må jo ha "nok energi". Det hørte jeg svært ofte. Folk var både bekymret og urolige for hva jeg prøvde ut.

- Det dret eg i, skal jeg være helt ærlig, sier Erlend med et smil.

Han forklarer videre: - Bekymringer kommer ofte ikke fra et godt sted - det vil si: et sted av undring, en søken etter å forstå. Det kommer fra et sted av kontroll. Viker du fra de normale metodene som brukes for å oppnå noe, og noen blir bekymret for din fremgangsmåte, blir de ikke bekymret for deg. De blir vel heller bekymret for tankemåten du tør å bruke, og som de selv ikke tør å bruke - og at du vil gå en annen sti enn den de selv sverger til. Hadde vedkommende hatt intensjon for "Erlends beste", ville bekymring aldri funnet sted, for da hadde man forstått hvor jeg kom fra. Men det gjør svært få. Så i skrivende stund kan jeg si at ja, faste er et hemmelig våpen - men håpet mitt med samarbeidet med Inge Lindseth og House of Health, og dette intervjuet, er jo at fastens egenskaper skal løftes frem i lyset slik at andre ser verdien av det. Og, forhåpentligvis, faktisk forstår hva faste er.

«Gjennom fasten tillater jeg at kropp, sjel og psyke får operere i takt og i harmoni.»

Beskriv hva som skjer i deg når du hopper bra. 

- Når jeg hopper bra skjer alt av seg selv. Jeg er så tilstede i nuet at det ikke føles som jeg er der.

Det må du forklare mer om…

- Det er som om jeg ser på en film - at jeg lever i den filmen. Prestasjonen virker forutbestemt og jeg sier bare "ja takk" til at den skal få spille seg ut. Her føler jeg at kjernen i verdien av faste viser seg. Gjennom fasten tillater jeg at kropp, sjel og psyke får operere i takt og i harmoni, og prestasjonen oppstår gjennom å danse etter en melodi. Følger du takten og kjenner rytmen av sangen, vil resten skje av seg selv. Du tenker ikke, du bare føler. Og derfor husker jeg svært lite av hoppene mine, sånn billedlig. Under gode hopp husker jeg ikke hva jeg så da jeg løp mot listen, jeg husker stort sett kun følelsen av hoppet. Det var lenge jeg ikke forstod hvorfor det var slik, men det føler jeg at jeg gjør i langt større grad nå. Faste forsterker alle disse prosessene: Sanseinntrykkene blir sterkere og tydeligere, og evnen til å være påskrudd på en ikke-intellektuell, og ikke-problematiserende måte, får forrang.

Du har de siste månedene fått oppfølging av Inge Lindseth, ernæringsfysiolog ved House of Health. Hva har han bidratt med? 

- Inge har bidratt med å sortere dialogen jeg har med meg selv. Hva virker? Og hvorfor? Når kan du si at noe "virker"? Virker det kun nå, eller vil det alltid forbli slik at det "virker"? 

«Viktigst av alt er at jeg opplever at Inge ikke arbeider med meg som en ernæringsfysiolog, men som et medmenneske.»

Det viktigste aspektet med mitt samarbeid med Inge er at jeg har en på laget som ser meg og hører på meg. En som oppmuntrer min intuisjon og som ber meg analysere de svarene jeg finner på veien. Noe som har vært utrolig godt å oppleve etter at Inge kom på banen er at jeg nå har noen til å hjelpe meg å sortere hva som er relevant for min prestasjon og hva som ikke er relevant. Jeg er nysgjerrig på alt, og av natur vil jeg stille spørsmål til det jeg foretar meg deretter og derfor teste ut en hel del som ikke har noen ting å gjøre med prestasjonen min på friidrettsbanen. Tross alt er jeg et menneske, og har en hel del mer å gjøre her på jorden annet enn å hoppe høyde, som jeg derfor skal og bør være nysgjerrig på. 

Derimot er det ikke alltid slik at det jeg søker svar på er relevant for min prestasjon. Inge hjelper meg da å sortere og prioritere hva som er viktig og hva som kan la vente på seg. Viktigst av alt er at jeg opplever at Inge ikke arbeider med meg som en ernæringsfysiolog, men som et medmenneske. Faget han bedriver er av interesse for meg, og derfor ønsket jeg å samarbeide med nettopp han - men verdien ligger i den medmenneskelige dialogen vi har, som to nysgjerrige individer som helt enkelt søker svar på sine spørsmål. Jeg opplever at han stoler på min erfaringsbaserte kunnskap (selv om jeg også er litt belest), og hysjer ikke på meg med sine "titler" og sin "bedreviten". Til tross for alt Inge vet om faget sitt, så mener jeg at det er hans ydmyke tilnærming til å erverve seg ytterligere svar som er hans fremste evne.

Er du noensinne bekymret for “å gå tom" i en konkurransesituasjon hvor du er fastende?

«I det offentlige ordskiftet betegnes det “å ha energi” som å ha nok drivstoff på tanken, men: Mennesker er ikke biler.»

- Selvsagt har jeg til tider hatt en frykt for jeg kan ta fastingen “for langt” og gå tom for energi. I en slik situasjon har jeg heller enn å gi næring til frykten (som kanskje ville vært det reelle “energitapet”) fått økt bevissthet om hva energi egentlig er. I det offentlige ordskiftet betegnes det “å ha energi” som å ha nok drivstoff på tanken, men: Mennesker er ikke biler! Vi er intuitive vesener som først og fremst drives av følelser og sinnstilstand. Jeg vil si at det er tankene dine som gir deg energi, at det er følelsene dine som gir deg livskraft, heller enn at du har “nok drivstoff”.

Forteller jeg meg selv at det å ikke ha mat i magen vil ta ned energinivået mitt på grunn av at jeg føler meg sulten (til tross for det jeg både vet om ketondrevet energiomsetning og den flerårige erfaringen jeg har av effekten av dette) så kommer jeg til å føle meg uvel. Og slapp. Ikke i humør til å prestere. I en fastende tilstand opplever jeg selvsagt ubehag, som sultfølelse, passivhet, tankekjør, og andre humørbaserte “avvik”. Det jeg nå vet er at det er jeg som har makten over disse følelsene. Jeg kan ta kontroll over historien jeg forteller meg selv om hva denne sinnstilstanden er. Så jeg forteller meg selv at ubehaget er forbipasserende. Det er “sunt stress” som kommuniserer til kroppen min at noe er på ferde. Jeg er i jaktmodus - jeg har ikke “gått tom”. Kroppen min er skjerpet, og sinnet mitt har makten til å gjenkjenne dette; til å si farvel til frykten for ubehag og heller omfavne det med åpne armer, så jeg kan høste dens frukter. Ingen suksess har noen sinne kommet fra en tilstand av komfort og behag. Fasten lærer meg å ta kontroll over ubehaget, hvilke enn form dette ubehaget skulle ta, for så å omsette “ubehaget” til energi og ambisjon.

Ubehaget ved faste gir meg livskraft, og derfor går jeg aldri tom, avslutter Erlend, også kjent under navnet “Raa Airlines”.

Fra lindsethernaering på Instagram