“Verden vet ikke hvor nære vi er å reversere aldring i mennesker”

Stephen Bartlett, podcastvert i The Diary of a CEO

De mest spennende forskningsresultatene er de som ikke er publisert ennå, men som forskere røper. 

Og i en helt fersk episode av podcasten The Diary of a CEO var det flere bomber med forskningsfunn som ble røpet, av forskeren David Sinclair ved Universitetet i Harvard: 

• Vi har utviklet stoffer som kan spises [langt enklere enn å bruke genterapi slik det har blitt gjort til nå] og gi foryngelse av mus i løpet av fire uker

• Det er normalt for mine studenter å si “vi forynget nettopp øret”, “vi forynget huden”, “ vi kurerte nettopp ALS i mus”... [Med én og samme foryngelsesmetode]

• Vi har funnet ut hvor i kroppen/cellene vi har reservekopien av vårt yngre selv

Hvem er David Sinclair?

David Sinclair

David Sinclair er en av verdens mest kjente aldringsforskere, professor ved Harvard og en sentral drivkraft bak ideen om at aldring kan forstås som et tap av biologisk informasjon (epigenetikk).

Samtidig er han en av de mest omdiskuterte personene i feltet. Resveratrol-historien, som bidro til å gjøre ham berømt, innebærer forhold som kan være langt mer alvorlig enn vanlig faglig uenighet.

Han har også trukket seg fra et rådgivende styre ved Harvard etter press. Fremtredende forskere, blant annet Matt Kaeberlein, har vært tydelige i sin kritikk av Sinclair. Kritikken handler ikke bare om enkeltstudier, men om hvor langt man kan gå i å trekke konklusjoner fra foreløpige data.

Enten det handler om ren entusiasme fra Sinclair som burde vært mer kontrollert, eller mer graverende forhold har Sinclair vært med på å drive frem noen av de mest interessante hypotesene og eksperimentene i hele aldringsfeltet. Det gjør ham til en å lytte til uansett. Han er en forsker som flytter grenser og som er god til å formidle hvor vi er på vei innen aldringsforskningen. 

En sammenhengende teori

Det som gjør Sinclairs siste forskningsfunn så betydningsfulle, er at han ikke snakker om metoder som hjelper litt her og der, og fikser små feil som er effekter av aldring.

Han snakker om å gjøre noe med selve aldringen.

Altså, ikke rusten, men hvorfor rusten oppstår.

En måte å forstå det sentrale han og hans medarbeideres hypotese og metode er:

Som et piano som fortsatt har alle tangentene intakte, men som gradvis har blitt ustemt. Løsningen er da ikke å bytte ut tangentene, men å stemme hele instrumentet tilbake til riktig klang. Det er dette Sinclair mener vi er i ferd med å få til.

Vet vi at det er selve aldringens årsak vi har oppdaget? 
Genterapien som Sinclair og hans medarbeidere benytter seg av virker på gener som ikke har andre kjente funksjoner enn å holde celler i en tilstand som er mindre spesialisert enn en ferdig hudcelle eller øyecelle. Altså tidligere i sitt utviklingsstadium. 

Dette er ikke i seg selv noe som må innebære at stoffene virker direkte på foryngelse, men det representerer et cellestadium som i alder er yngre enn andre stadier.

Vi vet også at den verdenskjente klonede sauen Dolly ble laget fra en voksen celle, og likevel startet livet “på nytt”. Og dette viser langt på vei noe fundamentalt: Informasjonen som trengs for å være ung, er ikke borte. Den er fortsatt der.

Og til sist: Når disse metodene brukes i forsøksdyr, ser vi ikke bare endringer i enkelte celler eller vev. Dyrene lever også lenger. 

Bombe eller noe som bare kanskje fungerer?

Det er mange som snakker om “gjennombrudd!” i forskningen. Det skjer så ofte at hvert nytt påståtte gjennombrudd ofte møtes med et “kanskje”.

Men når en forsker som har jobbet i dette feltet i flere tiår bruker såpass sterke ord er det verdt å høre etter. For det som kom frem i denne podcasten, var ikke bare nye enkeltfunn. Det var konturene av noe som begynner å ligne en sammenhengende historie. Og hvor det sentrale spørsmålet er: Har vi faktisk en back up-kopi av vårt yngre selv, som vi kan få tilgang på ved å spise en pille?  

Den første delen av svarene på om det Sinclair hevder stemmer, får vi innen relativt kort tid: Innen en måned starter den første studien på mennesker der metodene han snakker om brukes.

Annet som ble nevnt i podcasten: 

Sinclair trekker fram at hormese er sentralt i det vi per i dag har tilgang til som kan bremse aldringen. Dette prosessen skjer når kroppen får ulike typer utfordringer som det å spise brokkolispirer, eller å trene, ta badstue og ta kalde bad. Han poengterte viktigheten at dette bør gjøres litt av og på, slik at kroppen får tid til å tilpasse seg. Dettet er helt i tråd med prinsippene i boka Aldringsbrems.

Ubesvarte spørsmål: 

Hvordan skal man best pulsere ulike hormetiske belastninger? Kan man, og bør man pulsere ulike belastninger på tvers av hverandre, eller bør de pulseres synkront? Med andre ord: Hører for eksempel badstue sammen med et stort inntak av brokkolispirer (det vil si, samme dag) eller er dette noe som fungerer best når det gjøres på separate dager?

I vårt biologisk alder-prosjekt (krever abonnement på Nettavisen) i samarbeid med Nettavisen og Arnika valgte vi å ikke ta hensyn til alle belastninger samlet sett, men det ble lagt inn pauser i inntaket av hormetiske stoffer. Resultatene presenteres i mai.